Kompatibilisatorer er også kjent som kompatibilisatorer. Nøkkelen til plastblanding, modifikasjon og legering er å løse kompatibiliteten til forskjellige polymerer, og å legge til en passende mengde kompatibilisator for å få den til å ha god kompatibilitet er å løse dette problemet.
Det er viktig å velge riktig kompatibilisator for å gi full spill til egenskapene til forskjellige komponenter og forhindre at produktet svikter i den endelige bruksprosessen.
I henhold til interaksjonsegenskapene mellom matrisepolymerene til kompatibilisatorer, kan kompatibilisatorer deles inn i to kategorier: ikke-reaktive kompatibilisatorer og reaktive kompatibilisatorer.
Ikke-reaktiv kompatibilisator
Ikke-reaktive kompatibilisatorer er de kopolymerene som ikke inneholder reaktive gener og som ikke deltar i kjemiske reaksjoner under blanding av polymerer.
Fra et strukturelt synspunkt er de fleste av de ikke-reaktive kompatibilisatorene blokkkopolymerer og podekopolymerer eller tilfeldige kopolymerer, slik som EAA, EEA, EVA, CPE, SEBS, etc.
Imidlertid må denne typen kompatibilisatorer tilsettes i store mengder.
Reaktiv kompatibilisator
Reaktive kompatibilisatorer reagerer hovedsakelig med den rå polymeren for å danne kjemiske bindinger gjennom sine egne reaktive grupper for å forbedre kompatibiliteten.
Det er generelt makromolekylært, og dets aktive funksjonelle gruppe kan være på slutten av molekylet eller på sidekjeden til molekylet. Den makromolekylære ryggraden kan være den samme eller forskjellig fra minst én av polymermatrisene i blandingen. Under forskjellige omstendigheter bør imidlertid den makromolekylære ryggraden ha god kompatibilitet med minst én polymermatrise i blandingssystemet.
Fordelene med denne typen kompatibilisatorer er høy effektivitet og liten mengde som skal tilsettes, og ulempen er at bireaksjonen er stor og kravene til blandingsbetingelser er relativt høye.